Advertise on podcast: Tapas for troen

"og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt." (1. Sam. 1,10) Hanna var ufrivillig barnløs, og det var denne hjertesorgen hun øste ut for Herren. Hun var verken den første i historien eller den eneste. Bibelen forteller både om Sara, Rebekka og Rakel, at de opplevde det samme. Men smerten er uansett stor for den enkelte. Bibelen er veldig ærlig om at det kan smerte. I Ordspråkene står det om det ufruktbare morslivet som aldri blir mett og aldri får nok (30,15-16). Det er liksom utrøstelig så lenge det er tomt. Hvor er håpet? De kvinnene som Bibelen forteller om, opplevde at Gud åpnet morslivet. Ikke alle opplever det i dag. Uansett er der ei tid med uvisse og sorg. Jeg er glad for at Bibelen ikke bare er ærlig om hjertesorg, enten det er ufrivillig barnløshet eller annet, men den er tydelig på at det er håp. Det umulige kan skje, men noen ganger på en annen måte enn vi tenker. Jesus beskrives som "ham som fyller alt i alle." (Ef.1,23). Tror vi det? Jesus kan fylle selv det tommeste tomme, slik at vi kan si som David: "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting." (Sal.23,1)! Ja, hvis du bærer på hjertesorg i dag, gjør som Hanna: øs det ut for Herren. La tårene og hulkgråten komme, og be Ham om å fylle denne lengselen og dette tomrommet. Og gjør du det, så kan jeg love deg: Han vil svare! Han holder løfter! Bare vent og se! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Men Herren åpnet munnen på eselet, og det sa til Bileam: ‘Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?’" (4. Mos. 22,28) Bileam burde jo ha gått i bakken av sjokk og skam når eselet snakket til ham, men han var nok for sint til det. Han truet eselet, men det svarte tilbake: "Er ikke jeg ditt esel, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slik mot deg?" Han sa: "Nei!" (v. 30). Jeg har mitt eget "esel" som har båret meg trofast hver dag gjennom livet; nemlig kroppen min. Hvordan behandler jeg den? Pisker jeg den med ord om at den er stygg, ubrukelig eller til hinder? Eller dyrker jeg den og gir den plassen på tronen i livet mitt? Eller behandler jeg den som Guds gave og livsledsager, snakker vennlig til og samarbeider med den? Hva hadde kroppen min sagt hvis Gud ga den menneskespråk? Bileams esel så noe som Bileam ikke gjorde og beskyttet ham, kan vi lese (23-27; 33). Vi gjør lurt i å lytte til det kroppen vår prøver å si. Den har en grunn til å reagere som den gjør, og alt blir så mye bedre når vi samarbeider! Ja, hvis du, som jeg og som Bileam, har pisket eselet – eller kroppen – så trenger vi å be Gud om tilgivelse for det. Det kan vi gjøre i dag, og så kan vi velge en ny vei. En vei og en måte å leve på der vi samarbeider med kroppen, der vi spiller på lag og sammen gjør hverandre gode! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham: (..) du har gjemt den gode vinen til nå!" (Joh. 2,9-10) Jesus var her i bryllup og gjorde sitt første under, og med det åpenbarte sin herlighet, står det (v. 11). Men Jesus gjør slike under igjen og igjen den dag i dag. Han er nemlig i stand til ikke å bare gi den som tror på Ham en ny framtid, men også en ny fortid! God vin betyr vin som har blitt lagret lenge. Denne vinen hadde på ingen måte noen fortid, den var blitt til for bare et øyeblikk siden. Samtidig hadde den en fortid, som vann. Men på grunn av Jesus ble fortiden forandret, nå var vannet blitt til vin med modenhet og innhold. Uansett fortid, så kan Jesus forvandle den. Vi går ikke bare fra knust til ny, fra offer til oppreist, fra ødelagt til hel. Men fortida som fortalte om sorg og smerte, kan bli til en historie rik på nådens skatter. Fra vann til den beste vin, altså! Ta med deg de ordene i dag, om at selv om du ikke kan forandre fortiden din, så kan Jesus gi den nytt innhold ved å forvandle den du er i dag, identiteten din, på en slik måte at det er som om fortiden er blitt ny. Og så blir det en rik historie, fordi du kan fortelle om Jesus oppi det hele! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen!" (Sal. 8,10) Sånn både begynner og denne slutter salmen, og nettopp sånn er responsen når vi ser Guds verk (v. 4). For David sin del handlet det om å se storheten i Guds skaperverk - og vi blir jo alle små under en stor himmel - men også storheten i at Gud så til David midt i alt. Samtidig var salmen en profeti om Jesus, Messias. For min del så kom lovprisningen fra å ha vært på kvinnehelg sammen med Håpets Kvinner. Jeg hadde sett og hørt så mange vitnesbyrd fra kvinner som våget å være ærlige og sårbare om smerte og sorg, men som midt i alt pekte på Jesus og hva Han hadde gjort, hva Han gjør og hva Han skal gjøre. Det var både kvinner som var der den helga, men også vitnesbyrd fra kvinner ute i verden. Og det er stort! Gud er så stor! Han lever og virker, og Han bryr seg så mye om den enkelte! Han leder fra mørke til lys, og Han er et lys i mørket. Han reiser opp kvinner og setter dem fri. Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Og hvis du trenger å høre noen slike vitnesbyrd i dag; let de opp, finn de fram! For eksempel på Norea sine sider. Det er trostyrkende å høre andre vitne om hva Jesus har gjort og gjør i deres liv. Og kanskje har du noen du kan vitne for og dele ifra ditt liv om det samme? Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Og han skal si til dem: ‘Hør, Israel! Dere er i dag i ferd med å gå til strid mot deres fiender. Mist ikke motet! Frykt ikke, bli ikke forferdet og la dere ikke skremme av dem!’" (5. Mos. 20,3) Det minner veldig om de kjente ordene som Moses sa til Josva også (Jos.1,9). Egentlig var det en peptalk før kamp. Disse ordene skulle presten si når de gikk ut i striden for å innta Løfteslandet, Kanaan, står det i Bibelen (5.Mos.20,2-4). Gud hadde lovet å drive ut fiendene for dem, men ikke mens israelittene var passive. De måtte selv ta kampen, men vant fram fordi Gud var med. Fienden var både større og sterkere, likevel vant israelittene fram, kan vi lese (5.Mos.7,1). Det er et godt bilde på kristenlivet. Vi får leve et nytt liv som frie mennesker, et liv med seirer, men vi må ta kampene. Mot egenviljen, mot synd, mismot, gamle mønster og så videre. Og vi gjør det for vekst, for modning, for helliggjørelse. Kjenner du på mismot og frykt i forhold til det du står overfor i dag? Gud selv går med! Han ønsker å gi oss mot og frimodighet til å gå på, så vi kan vinne seier ved Ham. Ja, kanskje trenger du den peptalken i dag? Hør Guds Ord: "Mist ikke motet! Frykt ikke, bli ikke forferdet og la dere ikke skremme av dem!" Hør det! Og vit at Gud går med deg i kampen. Han ønsker å la deg vinne seier! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Du arming, du som er herjet bort av storm, du som ingen trøst har funnet! Se, jeg legger dine byggesteiner i spydglans, og bygger grunnmuren din med safirer." (Jes. 54,11) Neste vers nevner murtinder av rubiner, porter av karfunkel-steiner og ringmur av dyre steiner. Det er Gud som gjør alt dette, og Han gjør grundig arbeid. Tenk, en grunnmur av edelsteiner! Hvordan bygger Han dette fundamentet i oss? Det ligner ikke Gud å bare gi det til oss ut av det blå, Han jobber ofte på mer naturlige måter enn det. Jeg tror at disse skattene dannes i mørket, i de tunge periodene. Mens vi herjes av stormer i livet, er Gud i full gang med å bygge noe solid i oss. Vi merker det ikke, men Gud ser det (43,19; 45,3). Vi føler oss kanskje svakere enn noen gang, og er det. Og samtidig er det nettopp nå at Gud er i ferd med å gjøre noe nytt, å forberede noe inni oss som trengs til dagene der framme.  Der er en som har sagt at Gud er en som skaper mesterstykkene sine i mørket, på nattskiftet (R. Mehl). Når prøvelsen er over, trer den flotte grunnmuren fram! Og hvis du i dag kjenner at du er en arming som er herjet av storm og som ikke har funnet trøst; hør ordene! Han ser deg, og Han sier: "Jeg vil legge dine byggesteiner og bygge grunnmuren din med noe som er flott, som er av god kvalitet, noe som holder." Han vil gi deg noe nytt og bygge deg på ny! Hold ut, og mist ikke motet! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Jesus dro omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket." (Matt. 4,23) Uten Jesu helbredelser og legenes hjelp ville jeg ha vært uføretrygdet i mange år allerede. Bekkenløsning, ME og andre diagnoser som ville ført til smerter, angst og depresjon, eventuelt beinskjørhet for eksempel, ville vært store begrensninger på livet mitt. Legg til indre sår med relasjonelle problemer, så ville belastning vært stor i en allerede krevende situasjon. Noe ble oppdaget og fikset av leger, med medisiner og kirurgi. Og det uten at vi måtte ta opp lån for å betale for det, det er stort! Andre ting, der grep Jesus inn og helbredet. Jeg hadde blitt forkynt evangeliet om riket og kjente Jesus, og visste at jeg kunne gå til Ham for å få hjelp. Jeg bærer med meg minner om mange tunge dager imellom der, men også lettelsen over å få hjelp! Jesus bryr seg om alle! Hvilken historie om håp kan du fortelle? Og hva kan du takke for i dag? Jeg er glad for at Jesus helbredet alle når Han var på jord, for det forteller oss at uansett hva vi lider av, så kan vi komme til Ham i dag. Og så er det stort om legene kan hjelpe oss også. La oss ikke være redde for å fortelle de historiene og løfte dem fram, slik at andre kan få håp i sine situasjoner! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde." (1. Kor. 13,5) Paulus snakker om den rene kjærligheten som er som Gud og som er fra Gud og som vi skal ligne. Jeg har lest ordene mange ganger og tenkt at jeg ikke er en som gjemmer på det onde. Men plutselig viste Gud meg at jeg hadde gjort nettopp det. Ikke bevisst, ikke for å være ond. Men fordi jeg ikke klarte å reagere da ting skjedde eller å sette ord på det høyt for å kunne bli ferdig med det. Det førte til at jeg lagret det inni meg i stedet, og dyttet det langt ned - helt til det ble så fullt, at det presset seg fram igjen og ikke lot seg stoppe. Kjærlighet er noen ganger faktisk å reagere, og kjærlighet henger nøye sammen med sannhet, sier Bibelen (Gal.6,1; Ef.4,15; Hebr.12,6). Vi trenger å si fra når noe sårer, av omsorg for oss selv, men i neste omgang er det også omsorg for de rundt oss. For ved å bli korrigert, får vi alle muligheten til å be om tilgivelse og endre oppførsel, så nye sår kan unngås. Har du også vært en som bærer på det onde, i stedet for å si ifra, i stedet for å stå opp for deg selv? Da skal du vite at det går an å lære seg å si ifra, vi kan øve oss på det, slik at vi kan få ting mer ut av systemet, men på en god måte som gjør at de andre kan ta imot det og lytte til oss. Da kan vi legge det bak oss, slik som kjærligheten gjør. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem -" (Rom. 2,15) Jeg er på siden av det Paulus egentlig snakker om her, men jeg stoppet ved dette at samvittighet og tanker både anklager og forsvarer. For sånn kan det være i hodet mitt, på én gang. Denne evinnelige debatten fram og tilbake, der jeg skal være så flink og se en sak fra flere sider, helst alle. Men det ender med at jeg går i ring, blir forvirret og glemmer meg selv oppi det hele. Jeg anklager meg selv og forsvarer andre. Da er det godt at Gud er større enn hjertet mitt og vet alt. Sammen med Ham kan jeg stoppe opp og vurdere disse tankene. Når Han kaster lys over saken, er det lettere å se hvilke tanker jeg skal legge vekk og hvilke jeg skal holde fast ved. Han vil at jeg skal ta meg selv på alvor i relasjonen med både Ham og min neste. Da kan debatten avsluttes (Luk.10,27; Fil.4,6-7; 1.Joh.3,19-20). Kanskje du også strever med dette kaoset i hodet av og til? Med tanker og følelser som både anklager og forsvarer, og så vet du ikke fram og tilbake til slutt. Jeg vil oppmuntre deg til å gå til Gud med det, kanskje også dele det med noen, slik at du kan få hjelp til å rydde i det. Ikke bare avvise alt, ikke ta imot alt, men å legge noe til sides og ta med seg det som er rett. Det er både viktig og gjør godt, mener jeg. Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Da sa jeg: ‘Det er min plage - men jeg vil minnes år fra Den Høyestes høyre hånd.’" (Sal. 77, 11) Asaf var en av sangerne i templet, kan vi lese, (2. Krøn.15,16-17). Nå hadde han strevd med store, vanskelige spørsmål og blitt sliten og taus, uten å få svar (Sal.77,2-10). Og det virker som løsningen er én ting: å hente fram minnene om Guds storhet, makt og tidligere under. Men Asaf gjorde en ting til: han valgte å dele med andre hva han strevde med. Jeg kan kjenne meg igjen i Asaf. Noen ganger kverner tankene til det går i stå, jeg blir sliten, taus og mangler fortsatt svar. Det er helt sant at det hjelper å løfte blikket over på Gud og hva Han har gjort tidligere. Men også jeg trenger å dele med andre den kampen jeg står i. Det er kanskje noe av det vanskeligste for meg, faktisk. Å si til noen: "Dette er min plage nå." Samtidig vet jeg viktigheten av å være ærlig, overfor meg selv og andre. Klarer jeg det, gjør det godt om jeg samtidig kan peke på Gud som har hjulpet hittil. For det har Han! Kanskje er det en vanskelig øvelse for deg også? Kanskje er det nettopp det du trenger å gjøre i dag, å si til noen: "Dette plages jeg med nå, jeg har ikke alle svarene, men dette gjør vondt." Og så kan vi sammen hjelpe hverandre da, å lytte og å se tilbake på hvordan Gud har hjulpet til nå. For det er et løfte om at Han skal hjelpe videre også! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham." (Luk. 22,43) Jesus kjempet i Getsemane med seg selv og tanken på døden og alt den innebar. Da kom denne engelen. Men resultatet var ikke at Jesus slapp mer kamp, tvert om. Kampen ble desto mer intens etterpå, men Jesus klarte å fortsette fordi Han var blitt styrket. Uten sammenligning for øvrig, så har jeg opplevd noe lignende. Etter en krevende periode uten mulighet for å stoppe opp og reflektere, var jeg sliten og ikke i kontakt med følelsene mine. Da tok ei god venninne kontakt, hun var i området mitt i noen timer. På vei til treffet fikk jeg endelig tid til å tenke, og jeg hulkgråt i bilen. Vi fikk en livsnær samtale med latter og gråt, ærlighet og forbønn, og jeg dro hjem. De neste dagene ble enda mer intense enn før. Men jeg - jeg våknet hver dag med ekstraordinært mot og styrke! Og da ting roet seg, føltes det som om at jeg var blitt stående etter å ha overvunnet alt (Ef.6,13)! Kanskje du også har opplevd noe som ligner på et slikt styrkende englebesøk? Og selv om vi ønsker at kampen skal være over, så er det jo trøstende at Gud sender styrke til oss, slik at vi kan stå i kampen videre så lenge det er nødvendig. Han vil hjelpe oss å fullføre, og Han vil bære oss og berge oss underveis! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Han som lar den ufruktbare hustru bo i huset som lykkelig mor med sine barn! Halleluja!" (Sal. 113,9) Om jeg sier at jeg bor som en grevinne, betyr ikke det at jeg er en grevinne, men at jeg bor like flott som grevinner gjør. Om jeg ter meg som en dronning, betyr ikke det at jeg er dronning, men at jeg oppfører meg med samme verdighet som dronninger gjør. Så når Gud lar ei ufruktbare hustru bo i huset som lykkelig mor til sine barn, betyr ikke det at hun er en lykkelig mor, men at hun bor der med samme glede som en mor som er lykkelig med sine barn. Gud er mektig til å la den ufruktbare bli fruktbar og føde egne barn, det forteller både Bibelen og historien flere ganger. Men Han er ikke begrenset til bare det. Han er også mektig til å hjelpe oss å leve med manglene våre og samtidig være så tilfredse og preget av glede og takk, at det virker som om vi har alt vi kan ønske oss (Rom.15,13; 2.Kor.9,8; Gal.4,27; Ef.1,23; Fil.3,8; 4,11+19). Han fyller alt i alle. Det er sannelig verdt et halleluja! Jeg håper de ordene kan gi deg håp i det du mangler, at du velger å stole på Gud enten Han gir deg det du ønsker deg, eller om Han gir deg glede på tross av mangelen. Det er et like stort vitnesbyrd begge deler! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Bedre er sorg enn latter, for et sørgmodig ansikt kan gjøre hjertet vel." (Fork. 7,3) Det finnes ulike oversettelser av dette verset, men la oss holde oss til denne. Vi vet at latter gjør godt, det virker befriende og styrkende å le. Og her hevder Forkynneren at sorg er bedre. Kanskje handler det om ærlighet? Det er lettere å fake latter og glede, enn sorg. Vi kan være gode på å ta på oss ei maske av både smil og vellykkethet, mens vi gråter bak fasaden. Å vise hvordan vi egentlig har det, gjør godt for hjertet, fordi det ytre stemmer mer overens med det indre. Det kan være skummelt, for vi blir sårbare. Men når det tas imot av trygge folk, er det befriende å få hull på byllen, befriende å slippe og late som. La oss være slike trygge personer for hverandre! Det blir vi ved at vi selv våger å åpne opp om egen smerte og sårbarhet. Og når vi i tillegg kan dele av den trøsten vi har fått fra Gud, kan vi oppleve at det gir styrke, nytt mot og takk til Han (2. Kor.1,3-11)! Ja, hva kjenner du deg mest igjen i nå i dag? Er det latter og glede, eller er det sorg og tårer? Ta med deg ordene om å dele dette og være ærlig, og la det som er på innsiden få komme mer til syne, slik at du kan få oppleve hvilen og friheten og renselsen som det gir. Eller kanskje du er der at der er noen andre som trenger at du lytter til dette, at du tar imot det som de går og bærer på? Vær der, og vis respekt! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der." (Sal. 33,9) Hva er mest virkelig, det vi ser eller det vi ikke ser? Naturen som vi i dag ser og som er så virkelig, som vi kan ta på, lukte og føle - en gang så fantes den ikke. Men fordi Gud sa noe, ble alt dette til. Har Gud gitt deg løfte om noe, men du ser ingenting til det, det virker bare umulig, eller uoppnåelig? Realiteten i dag har ikke å ha noe å si for hva som skal skje der framme. "Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig," sier Paulus (2. Kor. 4,18). Han tenkte kanskje mest på Himmelen og det evige livet, men det gjelder også det som skjer her og nå. Uansett hva vi ser nå, hva som skjer nå, er ikke det mer virkelig enn Guds ord og løfter. De står fast, sier Bibelen (Matt. 24,35; Hebr. 6,17-19). Uansett hvor dødt eller ødelagt noe ser ut, kan Gud skape liv og helhet. For når Gud taler, skjer det. Hans ord er mer virkelig enn noe annet, og de går forut for alt Han vil! Ja, ta med deg de ordene i dag, hvis du har fått et løfte fra Gud, som du ikke ser oppfylt. Se på naturen rundt deg, i visshet om at det som Han har lovet, det skal bli like virkelig som den naturen du ser i dag. Vær du trofast, og hold fast ved det Han har lovet, og vent på Ham! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus." (1. Tess. 5,18) Det ligger noen hemmeligheter i det å takke. Paulus hadde skjønt det, og sikkert fått det åpenbart eller bekreftet også. Det er ikke tilfeldig eller urimelig når Gud ber oss takke. For det skjer noe i oss når vi velger å takke. Forskere ser fysiske ting skje i hjernen vår i det øyeblikket vi velger å takke, ja, til og med i det øyeblikket vi velger å se etter om vi har noe å takke for. Det er positive endringer som virker på følelsene våre. Jo mer vi takker, jo gladere blir vi. Lykkelige mennesker er takknemlige. Men det skjer også noe mellom den som takker og den som takkes. De utveksler dype hemmeligheter, og de knyter bånd, er det en som har sagt i en bok (J. Ørum). Det gjelder også i forhold til Gud. Vi styrker relasjonen vår ved å uttrykke takk og takknemlighet, vi blir gladere i hverandre. Det styrker også troen vår å takke, kanskje spesielt når vi takker på forhånd, i tro. Motet løftes, vi øyner håp. Ikke rart Han ber oss om å takke! Og da er spørsmålet: hva kan du og jeg takke for i dag? La oss ta oss tid til det; stoppe opp og se på hverdagen, på livet, på det vi har, og takke Gud for det. Og så skal vi vite, at ved å gjøre det, så skjer det noe i oss, og så bygger vi relasjonen med Gud. Da er det absolutt verdt å takke! Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.