Advertise on podcast: Ness

Tirsdag 27. oktober går Israel til valg, og det står bare ett spørsmål på stemmeseddelen: Benjamin Netanyahu – eller ikke Benjamin Netanyahu. Roger Hercz har dekket Midtøsten i flere tiår og sitter i Israel mens vi spiller inn, fire dager før valget. Han forteller hvordan Netanyahu ba Trump om grønt lys for et angrep på Iran 10. oktober og fikk nei – og hvordan titalls israelske jagerfly mandag likevel fløy over Syria og Irak og snudde like før Irans grense. Hercz’ lesning: et forsøk på å fremprovosere en krig som ville ha utsatt valget. Helt vilt, sier han. Vi går gjennom alternativene. Gadi Eisenkot, den beskjedne eks-forsvarssjefen som kan bli Israels første statsminister med arabisk bakgrunn. Avigdor Lieberman, den tidligere utkasteren fra Moldova som nekter å bøye seg for ham. Naftali Bennett, teknologimillionæren som limte sammen en regjering fra ytterste høyre til islamistene. Og Ben Gvir og Smotrich – det nærmeste en jøde kan komme en nazist, ifølge Hercz – som nå ligger an til over ti prosent av Knesset. Programlederen, Norges eneste Netanyahu-tilhenger, forsvarer mannen som har knust Hamas, skremt Hizbollah, sett Assad falle og fått Amerika med seg mot Iran. Hercz svarer: militære seire, ja – men alt Netanyahu har gjort siden tiltalen kom, har handlet om én ting: å holde seg unna fengsel. Og så det Hercz hevder ingen vil snakke om. I alle Midtøstens kriger har millioner kunnet flykte. I Gaza satt over to millioner innestengt. Hercz forteller at Israel rett etter 7. oktober ba FN om hjelp til å evakuere sivile til Sinai – og at lokale FN-folk i stedet ba Egypt forsterke grensegjerdet. Å hindre sivile i å forlate en krigssone er en krigsforbrytelse, sier han. Og den står FN bak. Dessuten: vaskehjelpen som måtte flykte fra Sara Netanyahu, hvorfor rabbinerne ikke vil sende guttene i krig, Vestbredden som stenges i dag – og krigen med Iran som Hercz venter kommer få uker etter valget. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Amerikanere er de blomstrende, nordmenn de nøkterne. I Jeffrey Epsteins innboks er det omvendt. Terje Rød-Larsen kaller ham en engel og verdens snilleste menneske. Thorbjørn Jagland og Mette-Marit smigrer. Epstein svarer kort og kjølig, og overfor den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers avfeier han Jagland som «not bright». Det er ett av mange funn i «Epsteins norske nettverk. Og løgnene som skjulte det», boken Tore Gjerstad og Gard Oterholm ga ut på Kagge denne måneden. De to journalistene i Dagens Næringsliv var i 2019 de første som avslørte Epsteins norske forbindelser. Gjennombruddet var et gjeldsbrev: Rød-Larsen hadde lånt 130 000 dollar privat av sexforbryteren. Mønsteret i boken går igjen: De som spørres, sier så lite som mulig – eller noe som senere viser seg ikke å stemme. Ole Asbjørn Ness har lest boken med stor fornøyelse og én innvending: Forfatterne er for snille med Jagland. Hans e-post til Epstein om «extraordinary girls» i Tirana, som Jagland selv kaller pinlig sjargong, er bare så vidt nevnt. Underveis: Hvor lite Norge viser seg å være når én krets av venner, ektefeller og svigerfamilie har styrt norsk utenrikspolitikk i tredve år. Skipsrederen Morits Skaugen, som solgte Frogner-leiligheten på over 300 kvadratmeter til Rød-Larsen og Mona Juul etter et møte med Epstein i Paris – til det han selv kaller halv pris. Ness lurer på om det var Skaugen som var luringen. Og stabssjefen i Rød-Larsens tankesmie IPI, som ifølge VG i dag arbeider i Etterretningstjenesten, Forsvarets hemmelige tjeneste. Jobbet Rød-Larsen for norske tjenester? Forfatterne har ingen mening, men mener spørsmålet er åpenbart. Så dronningen. Av alle som omtales, er Mette-Marit den eneste som fortsatt har en posisjon. Gjestene kaller Slottets håndtering imponerende kommunikasjonsarbeid: Hun stilte opp, sa noe, og ingenting flyttet seg. Det ene oppsiktsvekkende svaret – at hun på nært hold så hvordan Epstein drev utpressing – klippet NRK bort fra sitt eget intervju. Økokrim etterforsker tre av bokens hovedpersoner. Ness tviler på at de finner noe. Forfatterne kaller saken vanskelig og ber om tålmodighet. Nordmenn elsker en synder som bekjenner og lar seg tilgi. Hvorfor har ingen av dem prøvd? Hva er det de ikke forteller? See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er norsk energipolitikk bygget på feilaktige regnestykker? Og hvor skal strømmen til fremtidens industri komme fra? Professor ved NTNU Jonas Kristiansen Nøland og administrerende direktør i Norsk Kjernekraft, Jonny Hesthammer, gjester Ole Asbjørn Ness til et kraftig oppgjør med norsk energipolitikk. NVE har nylig lagt frem beregninger som viser at kjernekraft koster hele 194 øre per kilowattime, langt mer enn vind- og solkraft. Men Hesthammer mener sammenligningen er misvisende. Ved å bruke tall fra et konkret kjernekraftprosjekt i Canada får han kostnaden ned til 112 øre. Nøland går enda lenger. Han mener kjernekraft kan være det billigste alternativet for Norge når man regner med kostnadene for hele kraftsystemet – ikke bare produksjonen ved det enkelte kraftverket. Samtidig har Statnett nedjustert prognosene for hvor mye ny kraft Norge realistisk kan bygge ut frem mot 2060. Hesthammer utfordrer LO, NHO og Norsk Industri, som han mener tar en enorm risiko ved å støtte en politikk der kjernekraft skyves ut i tid. – Å gamble med Norges energifremtid og Norges fremtidige industri på den måten, er rett og slett uansvarlig, sier han. I samtalen diskuteres blant annet: Hvorfor NVE kommer frem til at kjernekraft er så dyrt. Hvordan små modulære reaktorer kan endre kostnadsbildet. Hvorfor Nøland mener sol- og vindkraftens systemkostnader undervurderes. Om Statnetts prognoser viser at Norge står foran et alvorlig kraftproblem. Hvorfor LO, NHO og Norsk Industri vil vente med kjernekraft. Statkrafts økonomiske interesser, høye strømpriser og utenlandskablene. Om Europas klimapolitikk gjør strømmen dyrere og svekker industrien. Hvorfor Nøland mener yngre forskere må utfordre etablerte sannheter i akademia. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Det går nå mer olje ut av Persiabukten enn før krigen begynte. Likevel koster et fat nordsjøolje fortsatt over hundre dollar, og krigsforsikringen for ett eneste skip gjennom Hormuz-stredet – det trange sundet mellom Iran og Oman – kan koste ti prosent av skipets verdi. Forsikringsselskapene vedder altså på at minst ni av ti skip kommer frem. Hvordan henger dette sammen? Trond Omdal, forvalter av energifondet i Pensum Asset Management, spådde både høy oljepris og langvarig strid om Hormuz. Han forklarer mekanikken: Amerikanske krigsskip og fly beskytter en korridor langs Omans kyst, oljen lastes om fra skip til skip utenfor stredet, og to rørledninger fra Saudi-Arabia og Emiratene går helt utenom. Kapitalismen virker, som han sier. Sjøkapteiner tjener hundre tusen dollar i måneden, en supertanker kan ta over en million dollar døgnet, og greske redere bygger formuer slik John Fredriksen gjorde på 80-tallet. Det store bildet: Olje fra Saudi-Arabia og Emiratene kommer ut. Iransk olje gjør det ikke. Den amerikanske blokaden av Irans havner har strupet landets viktigste inntektskilde, økonomien er i fritt fall, og landets øverste leder, Mojtaba Khamenei, har ikke vist seg offentlig siden han overtok etter faren i mars. Teheran ser ut til å spille sine gjenværende kort gjennom houthiene, Irans allierte i Jemen – og de kortene er dyre. Rakettene traff Saudi Aramcos hovedkvarter i Dhahran 13. oktober, flyplassen i Riyadh er rammet, og kronprinsens prestisjekonferanse «Davos i ørkenen» er utsatt til 2027. Svaret kom raskt: Tyrkia og Pakistan lover soldater, Storbritannia sender jagerfly. Så kommer to valg som avgjør alt: Israel 27. oktober, USA 3. november. Financial Times meldte onsdag at Trump stanset et stort israelsk angrep på Iran 10. oktober. Mandag møtte USAs forsvarsminister Pete Hegseth Netanyahu i hemmelighet på flybasen der de amerikanske tankflyene står. Underveis: Hvorfor hyler alle når Trump åpner for russisk diesel, mens EU selv har betalt Putin 197 milliarder euro siden invasjonen? Hvem har gjort mer for Ukraina enn Elon Musk? Og hva skjer med oljeprisen den dagen Trump «fullfører jobben»? Omdal har et tall for hvor lenge regimet i Teheran holder ut. Spørsmålet er om Trump holder ut like lenge. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er Donald Trump i ferd med å tvinge Ukraina til å kapitulere? Og hva skjer med Europa og NATO dersom USA ikke lenger vil støtte Ukraina? I denne episoden av Lurås & Ness diskuterer Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness den stadig mer alvorlige konflikten mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj. Samtidig som Trump forsøker å presse frem en løsning på Ukraina-krigen, vokser bekymringen for konsekvensene av en amerikansk tilbaketrekning. Lurås mener Trump har et grunnleggende annet syn på verdensordenen enn de europeiske lederne. Mens Europa fortsatt tenker i prinsipper og verdier, kan Trump være på vei tilbake til en verden der stormaktene deler innflytelsen mellom seg. Ness peker på at Ukraina kjemper en utmattelseskrig mot et langt større land, og stiller spørsmål ved hvor lenge europeiske land kan opprettholde støtten når de selv sliter med økonomisk stagnasjon, statsgjeld og økende politisk uro. – Det å sette sin lit til at Donald Trump skal bli holdt i sjakk av andre politikere i USA, det er en ekstremt risikabel strategi, advarer Lurås. Samtalen handler også om faren for en direkte krig mellom Europa og Russland, Putins mulige betingelser for fred og konsekvensene for NATO. I andre del diskuterer Lurås og Ness de omfattende opptøyene i Frankrike, Europas økonomiske og demografiske utfordringer, innvandringens betydning for norsk politikk og striden om palestinske flagg på Oslo rådhus. De tar også for seg Gjedrem-utvalgets forslag til endringer i Oljefondets etiske regelverk og retter kritikk mot norske mediers dekning av innvandring og sikkerhetspolitikk. Temaer i episoden: 00:00 – Innledning: En verden i rask endring 00:49 – Trump, Zelenskyj og Ukraina-krigen 06:00 – Trump som territoriell imperialist: En ny verdensorden? 13:49 – Hvor lenge kan Ukraina holde ut? 18:43 – Kan Zelenskyjs konfrontasjon med Trump skade NATO? 24:28 – Hva krever Putin for å avslutte krigen? 30:06 – Faren for krig mellom Europa og Russland 35:24 – Frankrikes økonomiske og politiske krise 43:45 – Palestina-konflikten og norsk politikk 47:05 – Polarisering og politisk maktkamp 59:01 – Oljefondet og Gjedrem-utvalget 1:03:26 – Lurås kritiserer norske mediers innvandringsdekning 1:07:08 – Europas fremtid og den politiske uroen See omnystudio.com/listener for privacy information.

Verftene på Vestlandet har fått det de ba om. 9. oktober la Høyre vekk kravet som i juni satte Utsira Nord i spill, og lovet fremdrift for flytende havvind med inntil 35 milliarder kroner i statsstøtte. Ringvirkningsanalysen regjeringen selv bestilte, anslår verdiskapingen i byggefasen til 8,5 milliarder. Samtidig er sokkelens største oljefunn uten utbygging utsatt for annen gang, og de største gassfunnene ligger urørt. Kristoffer Sivertsen er Fremskrittspartiets energipolitiske talsperson, stortingsrepresentant fra Rogaland, jurist og siviløkonom, i Stavanger bystyre siden 2011. I juni var han med på å sikre flertallet for Høyres krav om en ekstern kvalitetssikring. Så kom svaret med statsbudsjettet, og Høyre var fornøyd. Sivertsen leter etter kalkulatoren. For regnestykket var kjent fra før. Regjeringens eget rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser slo fast i fjor at havvind, og særlig flytende havvind, ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at satsingen burde settes på pause. De nye vurderingene gir ifølge Sivertsen fortsatt ikke noe klart svar på om Utsira Nord lønner seg for samfunnet. Likevel skal pengene brukes. Hans alternativ koster ikke staten en krone. Sokkeldirektoratet venter at produksjonen faller etter 2025, og regner med at rundt 60 prosent av det som ennå ikke er funnet, ligger i Barentshavet. Men Wisting er skjøvet til 2027. Linnorm og Peon er ikke bygget ut. 26. konsesjonsrunde, tildelingen av helt nye leteområder, ble stanset av SV i 2022 og lagt bort av regjeringen igjen i år. Sivertsen mener verftene har bedt om feil eventyr: Det er leteareal som gir arbeid, ikke subsidier. Han har sett det motsatte. I Aberdeen har en skattesats på 78 prosent fått selskaper til å kutte og trekke seg ut. Sivertsen kaller byen en spøkelsesby, og når verftene advarer om at Stavanger kan gå samme vei uten havvind, svarer han at noen alt har prøvd den oppskriften. Underveis: hva kunstig intelligens kan gjøre med gamle funn, hvorfor EU vil ha moratorium på olje og gass fra Arktis, hva Virginia krever av datasentrene, og hvorfor han tror Melkøya-saken ikke er avgjort. Ingen trodde på Johan Sverdrup heller. Spørsmålet er om det finnes et til, og om noen tør å lete etter det. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hun skulle vise nordmenn lavendelmarker og pavepalasser. I stedet står reiseleder Elisabeth Schanche Lingjærde midt i et Frankrike i oppløsning. Det begynte som en løpetur i Bordeaux. Skoleelever med pappskilt, litt smell, litt rop – mer russefeiring enn opprør. Så kom politiet på sykkel. Så på motorsykkel. I Avignon var stemningen en annen. Mens elevene demonstrerte for bedre skoler, marsjerte en svartkledd gjeng inn på torget. Eldre. Maskerte. Palestinaskjerf rundt halsen, kommunistflagg i været. Kort efter: politibiler i full utrykning og tåregass over plassen. En av hennes egne reisende fikk den i øynene. Lingjærde er ingen nybegynner. Hun har bodd i Dubai og reist som frilansjournalist i Irak, Jemen og Syria. Hun var i Oslo sentrum da regjeringskvartalet ble sprengt. Nå sier hun det rett ut: Hun er nervøs. For mens de reisende nyter vin og høymesse, melder franske medier om knuste butikkvinduer og hærverk. Og elvecruiset skal tilbake til Lyon – der det har eksplodert siden de dro. Båten legger til kai rett ved et stort universitetsområde. Hvem er det egentlig som har tatt over gatene? Og hva venter i Lyon? Hør rapporten fra et Frankrike i opprør. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Bjørn Olav Jahr er en av Norges fremste gravejournalister og true crime-forfattere. Han har tidligere bidratt til å avdekke justismord gjennom sitt arbeid med Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken. Nå har han undersøkt den legendariske Torgersen-saken og kommet til en helt annen konklusjon: Fredrik Fasting Torgersen var skyldig i drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Oslo i 1957. I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Jahr om de tekniske bevisene, vitneforklaringene og Torgersens voldelige fortid. Men samtalen handler også om noe større: Hvordan kunne en drapsdømt mann bli et symbol på kampen for rettssikkerhet, med støtte fra noen av Norges mest fremtredende forfattere, jurister og akademikere? Jahr retter skarp kritikk mot Jens Bjørnebo, jusprofessor Ståle Eskeland og miljøene som gjennom flere tiår kjempet for å få Torgersen frikjent. Han mener at den opprinnelige drapssaken ble forvandlet til en fortelling om Torgersen som offer, mens Rigmor Johnsen og familien hennes nesten ble glemt. Samtalen tar også for seg Torgersens dramatiske gisselaksjon i fengselet, løslatelsen i 1974, hans senere voldshistorikk, Club 7-miljøet og hvordan han til slutt ble hedret med både festskrift og byste. Blant spørsmålene som diskuteres: Hvorfor er Jahr overbevist om at Torgersen var skyldig? Hvor sterke var egentlig de tekniske bevisene? Hvilken rolle spilte Jens Bjørnebo i å gjøre Torgersen til en offentlig helteskikkelse? Hvorfor engasjerte så mange akademikere og kulturpersonligheter seg i saken? Hva skjedde med Rigmor Johnsens familie og andre som ble trukket inn i kampen? Hva lærer Torgersen-saken oss om justismord, gruppetenkning og rettssikkerhet? En samtale om drap, justismord, kulturelitens makt og hvordan fortellinger kan bli sterkere enn fakta. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Anders Magnus gir Norge fem år. Almir Martin tror fristen alt er gått ut. Det er det eneste de to er uenige om. Magnus, 74, var NRKs korrespondent på tre kontinenter og er fremdeles sosialdemokrat. «Innvandringens skyggesider» fikk terningkast to i Dagbladet, før avisens sjefredaktør skrev at tallene er for mørke til å bagatellisere. Martin kom fra Nord-Makedonia som femåring, er statsviter og har i over ti år arbeidet med integrering, blant annet i IMDi, statens eget integreringsdirektorat. «Integreringen som ikke gikk seg til» er skrevet av en som ser følgene hver dag. Magnus nekter å kalle politikken liberal, for liberal er et hedersord. Han kaller den uansvarlig. Boken hans slutter med over tredve forslag. Det første er stans i innvandringen fra land med motsatte verdier. Jobben må gjøres av Arbeiderpartiet og Høyre; Frp får ifølge Ness aldri mer enn en tredjedel av stemmene. Innen fem år, sier Magnus. Ellers er muligheten tapt. Så hvorfor skjer det ikke? Søndag foreslo Oslo Aps nominasjonskomité å sette Eivor Evenrud, velgernes nummer tre ved forrige valg, på 19. plass. Justisministeren er enig i problembeskrivelsen og lover å vurdere, forteller Magnus. Inkluderingsministeren dro til København for å lære av danskene. Martin spør hva hun lærte. Forrige uke stemte 84 av 87 sosialdemokrater i Europaparlamentet mot en resolusjon om islamistisk infiltrasjon og Det muslimske brorskap. Martin: De som bestemmer, har ikke barn på skoler der minoriteten er i flertall. Ness: I Norge er det en dødsdom å bli ansett som slem. Magnus frykter flere jenter under familiens kontroll og kriminelle klaner som gjør Norge til et mafiasamfunn. Sverige vil ha tre politifolk per tusen innbyggere, Norge har to. Martin frykter et land der folk bor i samme by og i hver sin verden. Balkanisering, spør Ness. Martin kommer derfra. Underveis: hvorfor Gulfstatene ifølge Martin slipper ungdomskriminaliteten, den anonyme undersøkelsen han vil ha blant innvandrere om hva de mener om nordmenn, og Magnus' spådom for Arbeiderpartiet i 2029. Ness spår at Norge slik vi kjenner det, er historie om ti år. Magnus protesterer. Martin nikker. Ness kaller podkasten en piratradio om bord på Titanic. Magnus svarer med en avtale: Vi snakkes om fem år. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Vi har revet hver eneste norm for sex og beholdt én: samtykke. Så blir vi rystet når den ene ikke bærer. Den påstanden nærmer Ole Asbjørn Ness og gjesten hans seg fra hver sin kant. Gjesten er Pål-Henrik Hagen, filosof og spaltist i kulturavisen Subjekt. Torsdag 8. oktober sto han i NRKs «Debatten». Først hadde han takket nei: «Jeg skal ikke bli Norges voldtektsapologet.» Temaet var Cornell-saken og influenseren Anine Olsens oppfordring til norske menn om å ta avstand. Sendingen ble sammenlignet med et kommentarfelt, og komikeren Steinar Sagen fortalte Hagen hvor kjedelig han var å høre på. Selv innrømmer Hagen én feil: Han trakk voldtektstallene i tvil uten å ha lest rapporten grundig. Hva vet vi om Cornell? En tidligere student har saksøkt universitetet og syv menn fra en studentforening. Hun sier hun ble dopet og voldtatt i syv timer. Den lokale påtalemyndigheten tok ikke ut tiltale i 2024. Nå er etterforskningen gjenåpnet, og ingen er siktet. Hagen har lest det som er offentlig, tekstmeldingene medregnet. Han mener bevisene ikke bærer fortellingen som går i sosiale medier. Ness spør rett ut: Tar du avstand fra gruppevoldtekt? Svaret kommer uten forbehold. Så snur samtalen, for det er Ness som er den strenge. Samtykke kaller han et fikenblad. Kulturen behandler sex som brus, sier han, enda det er bensin. Han har én regel for hvem en mann kan gå til sengs med, og den er strengere enn noen lov. Hagen er den liberale. Hans paradoks: De som ivrigst forkynner seksuell frigjøring, er de samme som krever strengest straff når frigjøringen går galt. NRK viet i sin tid en hel episode av ungdomsserien «Trekant» til gruppesex. Vil man ha friheten, mener Hagen, må man tåle gråsonene. Ness mener man heller får la være. Underveis: luksusmeninger, altså holdninger som koster lite for dem som forfekter dem og mye for dem som lever etter dem. Og et tankeeksperiment med tusen menn, der selv Hagen mener at et ja slutter å gjelde. Til slutt gir de hver sin regel til unge menn. Ness har lånt sin fra trafikken. Hagens får plass i en tekstmelding. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Den ene forstår at Israel vil bli kvitt palestinerne. Den andre nekter for at Israel vil det. Den første er Israels kritiker, den andre Israels forsvarer. Etter at Ole Asbjørn Ness gikk ut mot Nobelkomiteen for fredsprisen til Navi Pillay, snur Helge Lurås, ansvarlig redaktør i iNyheter og tidligere konfliktanalytiker ved NUPI, mikrofonen mot medverten. Er du blitt enøyd? Er all kritikk av Israel jødehat? Ness har lest rapporten Pillay ledet, den som i fjor slo fast at Israel begår folkemord i Gaza. Tynn suppe, mener han. Har komiteen lest den? Så Asle Toje: e-posten til holocaustfornekteren David Irving, som Toje i mars innrømmet i Ness' studio at han hadde løyet om. Lurås har ikke lest rapporten, og han ser ingen antisemitt i John Mearsheimer, som Ness kaller Tojes forbilde. Lurås sto på flybasen i Tuzla i 1995 og tok imot kvinnene og barna fra Srebrenica. At massakren ble dømt som folkemord, strider mot hans logikk: Folkemord er viljen til å utslette et folk, etnisk rensing er å drive det bort. Gaza er det siste, mener han. Netanyahu har gitt Mossad, Israels etterretningstjeneste, i oppdrag å finne land som vil ta imot palestinerne. Ness hadde ikke hørt om det. Ness er mot etnisk rensing – hvis det betyr at palestinerne aldri får komme hjem. Så minner han om Fridtjof Nansen, selv fredsprisvinner, som skapte ro mellom Hellas og Tyrkia ved å sende over en million mennesker hver til sin side. Lurås: Verden har flyttet seg moralsk siden 1923. Lurås forstår at Israel vil ha palestinerne vekk, og viser til målingene: Én fant i fjor at åtte av ti jødiske israelere vil sende Gazas innbyggere ut av landet. Ness kaller det fantasipolitikk. Er jeg også antisemitt, spør Lurås. Nei, sier Ness, men han ser antisemittisme bak nesten hvert hjørne. Det er vanskelig å la være. Underveis: ett tonn mat per innbygger, ifølge Ness, ni ganger så mye hatkriminalitet mot jøder som mot muslimer i England og Wales, og houthiene over Riyadh. De krangler i en time om Israel. Så finner de hverandre i det som skremmer dem mer. Det ligger ikke i Midtøsten. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Navnet de store avisene skjuler To menn har vært rådgivere for hvert sitt parti på Stortinget. Den ene kalte pakistanere «minusvarianter» på en bar, i fylla. Politiet henla anmeldelsen. Den andre er dømt til fengsel. Bare én av dem fikk fullt navn og bilde i riksmediene, og det er ikke han som er dømt. Den dømte heter Jo Heinum og er kommunikasjonsrådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Oslo tingrett ga ham 8. oktober 30 dager ubetinget fengsel etter hallikparagrafen. I over to år gikk minst 795 000 kroner fra en kvinnes sexsalg gjennom bankkontoene hans. Han tilsto. Retten fant at han ikke tjente på det og ikke utnyttet henne. Selv har han «verdens beste samvittighet». DN, VG, Dagbladet, Nettavisen og TV 2 skrev om dommen. Ingen skrev navnet. Frp-rådgiveren heter Hårek Hansen. Ham tok TV 2 opp med skjult mikrofon, og han mistet både jobben og medlemskapet. Samme kanal omtaler nå Heinum som «en mann som jobber i Arbeiderpartiets stortingsgruppe». Lars Løvold gikk av som FpU-leder etter et varsel fra en 17-åring. Han kjenner seg ikke igjen, og varselet ble aldri behandlet. Ness kaller saken en bagatell. Ingen av de to er dømt. Hele Norge vet hva de heter. Ole Asbjørn Ness legger regnestykket frem for Jarle Aabø, journalist med fortid i Dagens Næringsliv og NRK og nå frilanser for iNyheter, nettavisen som trykket navnet. Aabø forsvarer Vær varsom-plakaten, pressens egne kjøreregler. Men han mener den brukes som forskjell på pepper og salt: Noen slipper unna, andre spikres til veggen. I studio blir mannen til Hallik-Jo, og TV 2 og NRK til presseetiske gravplasser. Hvorfor? Aabø peker på en stein pressen har i skoen og ikke tør å ta ut: hvem journalistene selv stemmer på. Ness har en kaldere forklaring. Den handler om penger, og om hvor billig det er å holde seg inne med makten. Underveis: Erling Braut Haaland kjøper hus i Abu Dhabi, og Aabø spør hva avisene hadde gjort om kjøperen het Sylvi Listhaug. Asle Toje besvarer, ifølge Aabø, tekstmeldinger om fredsprisen med én setning. Til slutt inviterer Ness den dømte til podkasten, med løfte om seksti prosent av taletiden. Stolen står klar. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hvor kommer antisemittismen fra – og hvorfor vender jødehatet stadig tilbake i nye former? I dette foredraget trekker Ole Asbjørn Ness lange historiske linjer for å forklare det han beskriver som «jødehatets seks elver». Han går fra antikkens fremmedfrykt og kristen antijudaisme, via nasjonalisme, rasisme og Holocaust, til islamistisk antisemittisme og moderne ideologiske forestillinger om undertrykkere og ofre. Med 7. oktober 2023 som bakteppe diskuterer Ness også synet på Israel, Hamas, norsk offentlighet og Europas forhold til jøder og den jødiske staten. Hans hovedbudskap er at antisemittisme ikke kan forstås som ett enkelt historisk fenomen, men som flere idéstrømmer som gjennom historien har smeltet sammen og fått nye uttrykk. See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere NRK-journalist og utenrikskorrespondent Anders Magnus er aktuell med boken «Innvandringens skyggesider». I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness kommer han med en kraftig advarsel om konsekvensene av norsk innvandringspolitikk. Magnus beskriver seg selv som sosialdemokrat, men mener Arbeiderpartiet må føre en langt strengere innvandringspolitikk enn Fremskrittspartiet dersom den norske velferdsstaten og samfunnets høye tillit skal bevares. Han foreslår blant annet en tolvårig innvandringspause, særlig fra muslimske land, avvikling av dagens asylordning og stans i familiegjenforening. Han advarer også mot fremveksten av kriminelle klaner, æreskultur og parallellsamfunn. Magnus forteller dessuten om sine dramatiske erfaringer som NRK-journalist i Rinkeby i Sverige, der han ble jaget bort og angrepet med steiner. Da han senere laget en kritisk reportasje om innvandring i Oslo øst, møtte han så sterke reaksjoner internt i NRK at han vurderte å slutte. Han retter også kraftig kritikk mot norske journalister og mot sitt gamle parti SV, som han mener har sviktet kampen mot religiøs kvinneundertrykkelse. Kan Norge bevare det sosialdemokratiske velferdssamfunnet med dagens innvandringspolitikk? Og hvorfor har norske medier vært så tilbakeholdne med å undersøke innvandringens skyggesider? En samtale om innvandring, kriminalitet, presse, politikk og Norges fremtid. See omnystudio.com/listener for privacy information.

I mars satt Asle Toje i Ole Asbjørn Ness’ studio og la seg flat for en smiskende e-post han som student sendte holocaustfornekteren David Irving. Syv måneder senere er han nestleder i komiteen som gir Nobels fredspris til Navi Pillay – juristen som ledet FN-kommisjonen som slo fast at Israel begår folkemord, før noen domstol har dømt i saken. Ness klarer ikke å se bort fra det. «Jeg har sagt det til Asle privat, så jeg sier det nå offentlig», sier han. «Da begynner det å tegne seg et veldig spesielt bilde av deg.» Det er en venn som snakker. Derfor svir det. Samme dag som prisen ble kunngjort, satte Ness seg ned med Joel Ystebø, stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Ystebø nominerte i vinter selv Yad Vashem, minnestedet over holocaust i Jerusalem, til den samme prisen. Han fikk Pillay. Ystebø mener tildelingen svekker fredsprisen, at grunnlaget for folkemordsanklagen er «både høyst kontroversielt og tynt», og at norske jøder nå får «enda en knyttneve». Dagen før hadde han møtt en eldre jødisk mann som sa det slik: «Vi opplever oss brennmerket.» Komiteen sier den hyller rettsstaten og dommerne som vokter den «tynne, røde linjen mellom orden og kaos». Ness kaller begrunnelsen feig og prisen «så åpenbart politisk». Han mener Pillay fremmer blodanklager – ordet for middelalderens løgn om at jøder drepte kristne barn – mot verdens eneste jødiske stat, og han kaller tildelingen «et sivilisatorisk forfall og et knefall for Hamas». Så regner han opp det han holder mot Toje: Irving-e-posten. Beundringen Ness mener Toje har for statsviteren John Mearsheimer, medforfatter av «The Israel Lobby», som Ness kaller en antisemittisk pamflett. Og nå dette. Toje har selv kategorisk avvist at han noen gang har sympatisert med antisemittisme. Ness er «dypt, dypt skuffet» likevel – også over Kristin Clemet, komiteens andre borgerlige medlem. Underveis får norsk venstreside, FNs dobbeltmoral og Kinas norske venner sitt. Men episoden ender ikke i Oslo rådhus. Ness er nemlig ikke bekymret for Israel. Hvem han er bekymret for, sier han helt til slutt. See omnystudio.com/listener for privacy information.